Klima og miljø – samme sak?

Norges nye regjering er større enn noen regjering tidligere, målt i antall statsråder. Det er sikkert mange gode grunner til en økning av antall statsråder som vi i Glommen ikke vil ha noen mening om.

En regjering skal settes sammen for å løse de utfordringer samfunnet står overfor. Men om vi hadde blitt spurt, ville vi ha understreket at klima og miljø er to helt sentrale utfordringer framover. De er i dag i samme departement, men det ligger innebygd motsetninger i politikkområdene som gjør at vi mener at en oppsplitting av Klima og Miljødepartementet i to departement – ett for klima og ett for miljø – ville være naturlig.

Kronikken av adm.dir. Gudmund Nordtun leser du i Nationen 3. april.

NrK hadde nylig et oppslag om at det å plante 1000 milliarder trær ekstra i verden, ville nøytralisere alle menneskeskapte utslipp de siste 10 år! På den andre siden er Naturvernforbundet jevnlig ute med bekymringer for mer hogst i Norge til tross for at skogbruket i Norge de siste 100 år har mangedoblet stående kubikkmasse og ikke er i nærheten av å utnytte skogens potensial i dag. Norsk skogbruk kan øke produksjonen, øke karbonbindingen og øke plantingen ytterligere.

Skogen kan spille en stor rolle i klimapolitikken basert på en bærekraftig forvaltning av arealene. Trær viser kraften i å bruke naturens egen CCS-mekanisme, fotosyntesen, til karbonbinding. Verden har allerede 3000 milliarder trær, så NrK oppslaget er ikke urealistisk. Men i Norge jobber heller KLD med mer vern og forbud mot bruk av f eks Sitka-gran selv om Sitka på Vestlandet er en uhyre effektiv og ikke minst billig karbonbinder.

Det er derfor langt fra sammenfallende interesser som preger klima og miljø på vårt og antageligvis flere områder. Alle FNs klimascenarior inneholder f.eks skog som en viktig del av klima-løsningen. FNs klimapanel er tydelige på at skog og trær må forvaltes og brukes meget aktivt som karbonbinder om verden skal lykkes med å begrense temperaturstigningen i verden. Det må plantes nytt, pleies og tynnes aktivt for å øke skogen og trærnes tilvekst og evne til CO2-binding dersom skogen skal yte maksimalt i klimasammenheng.

Ute i hverdagen ser vi derimot at det motsatte ofte prioriteres av miljøsiden. De ønsker å  verne mest mulig og fokuserer på restriksjoner som begrenser skogens potensial som klima-aktør. De prioriterer en skogskjøtsel som ikke optimaliserer skogens produksjon. Dette til tross for at offisielle  miljøindikatorer viser at norsk skogbruk er i bedring med den skogskjøtselen vi i dag praktiserer. Debatten blir ofte svært «svart-hvitt» og ender i forbud og pålegg i stedet for å få fram at noen steder er en strategi riktig, andre steder kan en utmerket godt leve med en annen. Man blir nesten hensatt til å tro at deler av miljøsiden er klimafornektere. De vil ikke bruke naturens egen CO2-bindingsmekanisme optimalt for å stogge temperaturøkningen i verden.

Skogbruket har måttet ta inn over seg vedtaket om at 10% av norsk skogareal skal bli vernet og få pleie seg selv. Det er dermed enorme arealer som avsettes til biologisk mangfold for å sikre framtiden, men i lys av klimaproblematikken burde vi da også ha som mål at de øvrige 90% kunne forvaltes klimaaktivt og bærekraftig? Skogen er viktig for mange og det vil være mange meninger om hvordan den skal forvaltes. Vi trenger en motvekt mot et ensidig miljøfokus og et effektivt forsvar for at bærekraftig drift av skog faktisk er helt sentralt for å unngå en «kokende planet». Granavolden-erklæringen viser slik sett veg ved å poengtere at vern i Norge skal gjennomføres slik at det får minst mulig negativ effekt på verdiskapings- og sysselsettingspotensialet skogressursen har, men det gjenstår å se om forvaltningen følger opp de positive politiske signalene. Alternativet til oppsplitting av klima og miljø er at  de to departementene Landbruk og Næring må se det å forsvare bærekraftig forvaltning av vårt ressursgrunnlag som kanskje sin mest sentrale oppgaver.

Biologisk mangfold er viktig, det har skogbruket tatt på alvor og tilpasset seg. Faren er heller at vi unnlater å bruke naturens egne rensesystemer optimalt, fordi alt for mye natur ikke skal utnytte sitt potensial for vekst og karbonbinding.  Kostnadsmessig finnes ingen menneskeskapte teknologier som er i nærheten av å konkurrere med naturen om vi evner å bruke det fornuftig. Derfor spør vi, har vi behov for et ett departement med fokus klima og ett med fokus miljø? Det er åpenbare motsetninger mellom disse to hensynene og vi trenger å balansere fokuset!