Vi trenger en ny forvaltningsmodell for ulv

Glommen er i utgangspunktet av den oppfatning at det ikke skal være en målsetting om ynglende ulv i Norge. Vi mener at ulven ikke er en utryddingstruet art, og at Bernkonvensjonen ikke pålegger Norge særskilte forpliktelser for å ivareta denne arten.

Vi må imidlertid erkjenne at denne oppfatningen for tiden ikke har flertall, hverken i den norske befolkningen eller på Stortinget. Inntil vi kommer dit må vi forholde oss til vedtatt politikk.

Problemet er bare det at mens politikerne på Stortinget ikke klarer å enes om hverken faktagrunnlaget for ulveforvaltningen eller hvorvidt ulven i Norge er beskyttet av Bernkonvensjonen eller ei, vokser bestanden jevnt og trutt.

I følge Rovdata viser den foreløpige rapporten fra Høgskolen i Hedmark at det per 15. november er fire, muligens tre helnorske ynglinger. Videre er det to til fire ynglinger i grenserevirer. I alt er det fra 9–11 ulverevirer med valper som helt eller delvis har tilhold i Norge. Dette betyr at bestandsmålet på tre norske ynglinger er oppnådd. Rapporten tar imidlertid forbehold om at dårlige sporingsforhold gjør registreringene sør for Kongsvinger usikre. Endelig rapport om bestandsstatus vil først foreligge 1. juni med en ny delrapport 15. april. Vi får med andre ord ikke vite før utpå sommeren om bestandsmålet er nådd eller ikke. Innen den tid er fjorårsvalpene spredd for alle vinder, snøen borte, jaktforholdene vanskelige og ulven i ferd med å oppta jakten på sau på utmarksbeite. Så, utpå nyåret fastsettes kvoten for lisensjakt hvor det ikke er tillatt å jakte innenfor ulvesonen.

Dagens forvaltningsmodell gjør at vi alltid vil være «på hæla» i forhold til å begrense ulvebestanden til det nivået Stortinget måtte fastsette. Når grenseflokkene i tillegg «ikke teller med» og det ikke tillates lisensjakt i ulvesonen har vi satt oss i en situasjon hvor bestanden er nødt til å vokse over tid.

Uansett bestandsmål eller ikke er vi nødt til å ha en forvaltningsmodell som fungerer. Erfaringen så langt er at dagens modell fungerer heller dårlig. Når Stortinget endelig kommer ut av «ulvetåka» kan det ikke være bare bestandsmålene som tas opp til vurdering, men hele forvaltningsmodellen. Uten at denne endres vil konfliktene rundt ulveforvaltningen ikke la seg løse.